- Er dette virkelig livet jeg skal leve?

15.09.2006

av Trude Selfors

For tre år siden skjedde en omveltning i mitt liv som førte til at jeg begynte å reflektere over det livet jeg hadde valgt å leve. Jeg sier valgt, fordi jeg etter hvert er kommet til den erkjennelse at vi faktisk har reelle valg og stor innflytelse over livet vi lever.

Jeg har lang utdannelse og jobbet som konsulent. Grei jobb, grei inntekt. Alt skulle ligge til rette for et godt liv. Jeg hadde penger til å bo godt, spise godt og reise på ferie, og da er jo alt bra? Eller er det det?

Jeg stønnet av og til over hvilken retning livet hadde tatt, stønnet over at jeg hadde gjort de utdanningsvalgene jeg hadde gjort – og nå var det altfor seint å gjøre noe med dem.

Kjenner du igjen følelsen, følelsen av å ha tatt et valg og så må stå i det?

Og så føle at det er for seint å gjøre noe med det, at toget er gått. Jeg kjenner den, og det er så snublende lett å innta rollen som offer, et misfornøyd offer.

For da jeg satt der i min greie jobb med grei lønn, ok kolleger, arbeidsoppgaver som jeg utførte greit i et trivelig arbeidsmiljø, stilte jeg meg stadig spørsmålet:

Hvem er jeg da? Er dette virkelig meg? Er det dette jeg skal gjøre i over tjue år til?

For meg var dette store spørsmål som jeg ikke turte å tenke fullt ut.

Jeg inntok en offerrolle
Jeg ble ett offer for mine egne valg og så det ikke selv, og jeg prøvde å bortforklare det med alt det ”gode” jeg tross alt oppnådde.

«Du har jo fast jobb og sikker inntekt og det skal du være glad for, dessuten har du brukt så mye tid og penger på den utdannelsen, og du er avhengig av å ha den inntekta for å opprettholde levestandarden, så dette er det i grunnen bare å leve med».

Lønna ble som en hodepinetablett som døyvet smerten, men kurerte ikke sykdommen.
Og sånn gikk årene, til jeg mistet moren min. Det å miste et menneske som står en nær gjør noe med en, etter hvert forstod jeg at dette var et vendepunkt i livet mitt. Jeg forstod at det viktige for meg er ikke om det finnes et liv etter døden, men faktisk å leve et liv før døden!

Møte med St. Peter
I tiden etter at moren min døde reflekterte jeg mye over liv og død. Jeg lekte med tanken om hva jeg skulle si til St. Peter når jeg banker på himmelens port.

Skulle jeg si: ”Jeg levde livet mitt sånn passe, det ble som det ble”?

Jeg kaster ikke bort tida mi på dårlige bøker og kjedelige filmer – så hvorfor i all verden skal jeg kaste bort et helt liv på leve et sånn passe liv? Det kommer ikke på tale.

Den dagen jeg banker på porten til St. Peter skal jeg være stolt og glad og fornøyd, jeg skal juble og si: “Jeg har hatt det så fantastisk, det er det beste livet jeg kunne levd – og jeg lever det gjerne en gang til!”

For å leve livet mens man har det, må man først og fremst innse at man har ansvar for sitt eget liv, at livet ikke bare var noe som skjedde og ble som det ble.

Ditt ansvar
Når man virkelig har tatt inn over seg at livet er ens eget ansvar, så oppdager man også alle valgmulighetene. Og med valgmuligheter følger gleden over å gjøre riktige valg og at man kan gjøre nye valg dersom man valgte feil her og der.

Det er som når du inviterer kjæresten hjem på middag… Du leser kokebøker og planlegger hva du skal servere av mat og drikke. Det er ditt ansvar å gjøre middagen vellykket, derfor tar du også de valgene du mener er riktige.

For du vil bare glede og overraske ham, velge retter som du tror han liker og vin som passer til. Du ser ham for deg der han sitter ved bordet ditt og nyter, og du forestiller deg gleden over å ha lyktes med å velge rett mat og riktig vin.

Når han da kommer og forteller at han får hodepine av rødvin og er allergisk mot hvitløk, så vet du at du har et valg: Du kan velge å bli skuffet og lei deg og et offer for omstendighetene, eller du kan velge å si:

”Jeg setter maten i frysen, kom så stikker vi ned på Dolly Dimple og tar en pizza og en øl i stedet.”